1
Tusenvis i minnemarsj for Miguel Hernández
Orihuelas store diktersønn var et forbudt navn i 40 år, i dag hedres han over alt
”Miguel Hernández´ansikt er Spanias ansikt”
Pablo Neruda
Tekst: Audun Bakke
Foto: Ragnhild Bakke
Siste helg i mars la et tusentall
lyrikkvenner ut på en tre dagers
vandring fra Orihuela til Alicante.
De gikk for å minnes Alicanteprovinsens
kanskje største dikter og
en av Spanias store poeter, Miguel
Hernández. Fra landsby til landsby
gikk de for å oppsøke de steder som
var med å forme dikterens liv, for å
hedre denne unge mannen som rakk
å sette så dype spor etter seg i løpet
av et kort liv.
Miguel Hernández er et navn som vi alle har sett og hørt, selv om ingen av hans dikt er
oversatt til norsk. Universitetet i Altea bærer hans navn, slik også moder-universitetet i
Elche gjør det. Gater er oppkalt etter ham. Internasjonale priser i journalistikk og lyrikk
deles ut hvert år i hans navn. Stiftelser og studiesentre er opprettet for å fordype seg i
det arbeid han etterlot seg, bare vel 30 år gammel.
Askeladden
Historien om Miguel Hernández er historien om en askeladd i spansk kulturliv, og
Orihuela dyrker ham med rette som sine store sønn. Her vokste han opp sammen med
seks søsken i et knøttlite murhus i ”Øvregaten” – Calle Arriba. Faren var gjeter, og fra
sju års alder måtte også Miguel bidra til husholdningen med geitepass, ved siden av en
nødtørftig skolegang. Men noen og noe hadde tent en glød i den spinkle gjetergutten.
Med seg ut på markene dro han med seg bøker fra biblioteket, og under skyggen av et
tre fortapte han seg i spansk litteraturs store verker. Han gikk heller ikke av veien for
greske og latinske klassikere. Det var Katedralens domprost som hadde sett evnene i
den unge gjetergutten og satte ham på sporet etter de litterære skattene. Snart fant han
felles interesser med bakerens to sønner og med en annen ung dikterspire i Orihuela,
Ramon Sijé. Denne lille gruppen samlet seg gjerne rundt bakerens ovn på sene kvelder
for å lese lyrikk for hverandre og for å diskutere dagens litteratur. Snart leste den unge
Miguel også egne dikt, og motivene var hentet fra hans lange arbeidsdager ute med
geitene, dikt om fjellet, elven, fruktmarkene og dyrene. Etter hvert fant noen av dem vei
til avisspaltene i Orihuela og Alicante. Første etappe i hans dikterkarriere er begynt.
Miguel leser dikt fra en radiostasjon ved fronten.
2
Skuffelse i Madrid
I 1931, tjueett år gammel, føler han seg klar for å erobre det litterære parnass i Madrid.
Med et knippe dikt i lommen og med anbefalinger fra hjembyens kulturelite drar han av
gårde til hovedstaden. Men ”gjeterpoeten” fra den fjerne provinsby ved Middelhavet får
liten oppmerksomhet og han finner slett ikke noe levebrød i hovedstaden. Han vender
skuffet hjem og tar jobb hos en notar. Men han fortsetter å skrive, og i tillegg møter han
sin livs kjærlighet i hjembyen, Josefina Manresa.
Oppholdet i Madrid hadde tross alt gitt ham nye impulser og ny nærhet til tidens
litterære puls. I 1936 er han derfor på nytt klar for Madrid. Nå får han journalistiske
oppdrag, skriver bidrag til et leksikon om tyrefekting, og glir sakte men sikkert inn i en
vennekrets av unge forfattere og diktere som senere skal bli kjent som den spanske 27-
generasjonen. Her er blant andre chileneren Pablo Neruda (Nobelprisen 1971), Vicente
Aleixandre (Nobelprisen 1977), Federico Garcia Lorca og Rafael Alberti. Neruda tar
seg spesielt av den unge gjeteren fra Orihuela og gir ham husly når det kniper som verst.
Miguel møter det urbane intellektuelle miljø i Madrid som den han er, i enkle
bondebukser og sko av hamp. Hans ansikt er gjennombarket av Orihuelas sol og vind,
og Neruda opplever ham som et autentisk stykke Spania: ”Miguel Hernández´ansikt er
Spanias ansikt”, noterer Neruda, og morer seg litt over gutten som savner sine geiter og
funderer på om han kan finne et sted å bo i storbyen, der det er plass til en liten
geiteflokk.
Sosialt og politisk engasjement
Fra Orihuela har Hernández med seg naturpoesien og en klassisk stil, påvirket av
religiøs poesi og sakralt teater. Hans nye venner, i første rekke Neruda og Alberti, åpner
hans øyne for nye uttrykksformer, for surrealismen og for et sterkere sosialt og politisk
engasjement. Madrid er tidlig i 30-årene en politisk heksegryte der både
ultrakonservative og ultraradikale tyr til vold og politiske mord. Kongen Alfonso XIII
har flydd landet, og den nye republikkens sosialistiske regjering har tatt fatt på et sosialt
reformarbeide. Det stoppes imidlertid av en konservativ valgseier i 1933. Tre år senere,
Dikterens beskjedne barndomshjem i Orihuela
er i dag museum.
Forskere og lyrikkvenner fra en hel verden
kommer til Orihuela for å studcere ved
Centro de Estudios Hernandinos –
Senteret for Hernández-studier.
3
i 1936, har sosialister og liberale slått seg sammen i en Folkefront og på ny er det
flertall for et reformprogram, et program som hær, kirke og de store jordeiere frykter.
En gruppe generaler gjør opprør mot den lovlige valgte regjering, borgerkrigen er i
gang. Hernández´s sosiale og politiske engasjement er fullt og helt på regjeringens side.
Tiden er moden for en ny fase i hans diktning, den sterkeste og mest geniale, mener
mange.
Borgerkrigen
Miguel Hernández melder seg som frivillig i femte regiment, regimentet som skal
forsvare Madrid mot Francos tropper. Men utstyrt som han er også med en våpenfør
penn overføres han snart til et spesialkompani og blir bataljonens kulturkommisær. I
denne egenskap besøker han den ene frontavsnitt etter det annet. Fra hans penn kommer
gripende og sterke vitnesbyrd fra krigen, han leser dikt og appeller på folkemøter og i
radio. Hans ansikt og hans røst blir kjent over hele Spania. Midt i krigens hete får han
også tid til en snarvisitt til Orihuela, til bryllup med sin Josefina.
Ved Francos seier i april 1939 forsøker Hernández å flykte over grensen til Portugal,
men blir stoppet av portugiserne og utlevert til Francos Guardia Civil. Det blir
fengselsopphold i Sevilla og Madrid, men i september slippes han uventet fri og søker
seg utslitt og syk tilbake til Orihuela. Der blir han straks gjenkjent, arrestert på ny og
dømt til døden. Dommen blir senere omgjort til 30 års fengsel, og nå begynner det som
han selv bittert beskriver som ”en turistreise gjennom Francos fengsler”. Reisen ender i
Alicante fengsel, der han dør av tuberkulose 28. mars 1942, bare 31 år gammel.
Muséum og stiftelse
I Orihuela holdes Miguel Hernandez barndomshjem i hevd som museum, og vegg i
vegg med museet er det bygget et studiesenter der forskere og lyrikkvenner kan fordype
seg i dikterens verker. Studiesenteret drives av en egen stiftelse, og stiftelsens nettsider
har en omfattende dokumentasjonstjeneste. Her finnes bibliotekregistre, arkivtjenester,
litterære tekster, og her kan en også lese om ustillinger og seminarer om Miguel
Hernández liv og diktning.
Den unevnelige
Det var ikke mange år Miguel Hernandez fikk til å utvikle og utnytte sitt talent, og i
nesten førti år under Franco var hans navn unevnelig. Like fullt lever hans navn og hans
verker lysende sterkt i dagens Spania. Tegn på dette kan bryte fram når en minst venter
det. Som på en busstur til Alcoy. Den spanske sjåføren forstår ikke norsk, men han
forstår at vi snakker om krigshandlingene på de trakter. Plutselig bryter han inn og sier:
”Min bestefar, han var en venn av Miguel Hernández. Han var radiojournalist og de ble
kjent under krigen. I mange år kunne han aldri nevne dette vennskapet og dette navnet
til noen. I dag er Miguel Hernández navn fremme alle steder.”
I studiesenteret i Orihuela henger et bilde av Miguel Hernandez foran en radiomikrofon.
Studio er en åpen ruin ute ved fronten, og ved siden av Hernandez sitter en forhutlet
radiomedarbeider og forsøker å holde varmen under et ullteppe, - kanskje sjåførens
bestefar?
4
Diktermarsjen
Den tre dager lange fotturen fra Orihuela til Alicante arrangeres hvert år for å markere
dikterens dødsdag, 28. mars. Den legges til den week-end som ligger nærmest opp til
28. mars, og arrangeres i et samarbeid mellom kommuner og organisasjoner.
Arrangørene holder mat og losji underveis og alt er gratis. Deltakelsen er begrenset til
2.000 personer, og deltakerne må ha med seg soveposer og liggeunderlag, og må ta til
takke med det losji som er tilgjengelig. Hver dagsetappe er 20 kilometer, fordelt med en
formiddagsøkt og en ettermiddagsøkt, hver på tre timer.
Turen begynner i Orihuela, ved det huset der Miguel vokste opp, den stopper i Redován
der hans far ble født, i Cox der han slo seg ned med sin kone Josefina, i Albatera der
mange av hans kamerater døde i en konsentrasjonsleir under borgerkrigen, i San Isidro
der andre kamerater ble sendt til straffarbeid etter krigen, og i Elche der Josefina slo seg
ned med sine sønner etter dikterens død. Siste dag ender vandringen i fengselet Alicante
der Miguel skrev sine siste dikt, og på kirkegården ved Miguel og Josefinas grav.
Blant arrangørene er La Fundación Cultural Miguel Hernández, La Asociación de
Amigos de Miguel Hernández, La Universidad Miguel Hernández i Elche, sammen med
alle kommunene i området.
Etter tre dager til fots fra Orihuela er de tallrike lyrikkvennene
endelig fremme ved Miguel Hernández grav i Alicante.
(Cementerio Nuestra Señora del Remedio).
5
La dinametera
Den samme dag Miguel Hernández dør i fengselet i Alicante, slippes en ung kvinne ut
av et annet av Francos fengsler, i Madrid. Det er Rosario Sanchez, udødeliggjort av
Hernández i diktet La dinamitera – ”dynamittjenta”.
De to traff hverandre under Francostyrkenes
harde beleiring av Madrid i
1936. Hun var 17 år og hadde meldt
seg frivillig ved fronten. Der ble hun
satt til å lage håndgranater av tomme
melkebokser, fylte boksene med
dynamitt, spiker og skrapjern. En dag
gikk det galt, en boks gikk av og tok
den ene hånden. Tilbake i Madrid, i en
stilling i informasjonstjenesten, møtte
hun den 25 år gamle dikteren fra
Orihuela, og han fortalte hennes
historie i et dikt som siteres den dag i
dag. De første strofer beskriver
hvordan hennes vakre hender holder
vernende om den ville og farlige
dynamitten:
Rosario, dinamitera,
sobre tu mano bonita
celaba la dinamita
sus atributos de fiera.
I år er Rosario og hennes skjebne på nytt trukket fram i lyset. Hennes dramatiske liv og
harde skjebne er fortalt av forfatteren Carlos Fonsesca. Boken ble lansert i februar med
tittelen ”La Dinamitera”, og den forteller om Rosarios krigsopplevelser, om de mange år
i krigsfangenskap og om hennes strev for å brødfø seg selv og sine barn som
sigarettselger på Plaza de Cibeles i Madrid. Rosario er i dag 87 år, og hun møtte selv
opp da boken skulle presenteres. Men enda en gang spilte livet henne et puss. Like før
pressekonferansen skulle begynne, fikk hun et illebefinnende og måtte kjøres bort i
ambulanse.
(Gentileza de AKTUELT Spania, Magazín de la Costa Blanca) número 7. 1-15 april
2006, (pps. 42,43).
Revista virtual de literatura COMO EL RAYO
Rosario Sanchez - "dynamittjenta" i Miguel
Hernández dikt, som 17-åring under
borgerkrigen og som 87-åring i dag.
